Hva skjer med arbeidsmiljøet i koronakrisen?

– Dette er jo ikke bare en smittevernsdugnad. Det er også en dugnad i arbeidslivet der folk og virksomheter strekker seg veldig.

STAMI-direktør Pål Molander har blitt kalt inn til videointervju på Skype og har inntatt hjemmekontoret i husets loftstue. Under pulten ligger familiens hund, i etasjen under sitter kona. Det er ikke optimalt, påpeker han, men han tror det er verst for henne. Men til det positive:

– Vi har kanskje blitt mer uformelle på jobb. Det er vanskelig å holde fasaden hjemme, der er du litt mer deg selv, og det er kanskje litt bra.

Han skal i et europeisk ledermøte i morgen, men da skal han på kontoret, og få på seg en nystrøken skjorte.

I snart et år har norsk arbeidsliv blitt snudd på hodet, også for STAMIs direktør. Men han klager ikke, han er blant de heldige. Deler av norsk næringsliv står i sin verste økonomiske krise på flere tiår. Fremdeles pågår oppsigelser og permitteringer. Krisen er på langt nær over. Noen funksjoner i samfunnet fortsetter nesten som før, men de aller fleste har fått en ny arbeidshverdag.

– På kort sikt kan en krise virke samlende på de ansatte, sier Molander. Vi står sammen og løser oppgaver som er komplekse i en vanskelig tid. Det kan for mange gi en ekstra giv. Det er derfor jeg kaller det en dugnad. Men over tid kan man ikke tufte arbeidshverdagen på dugnad, understreker han.

Trenger mer kunnskap

Hvordan koronakrisen har påvirket arbeidsliv og arbeidsmiljø finnes det foreløpig lite kvalitetssikret forskning på. STAMI har så langt startet en gjennomgang av internasjonal vitenskapelig litteratur for å kunne oppsummere det vi vet til nå.

– Det er et stort behov for kunnskap fremover i en norsk kontekst. Derfor er STAMI i gang med å legge til rette for nye prosjekter. Spesielt longitudinelle studier, som betyr at vi ser på utvikling og endring over tid. Den beste kunnskapen tar det nemlig tid å skaffe, påpeker Molander.

– Men det finnes noen relevante studier om for eksempel bruk av hjemmekontor og arbeidsmiljø. Og der ser vi et tydelig skille mellom frivillig og pålagt hjemmekontorløsning.

Dette er jo ikke bare en smittevernsdugnad. Det er også en dugnad i arbeidslivet der folk og virksomheter strekker seg veldig.

Hjemmekontoret

For den største og mest synlige endringen for en stor del av norske arbeidstakere er at jobben er flyttet hjem. Og hjemmekontor skal vi fortsette med lenge, ifølge norske myndigheter. Foreløpig vet vi lite om de langvarige konsekvensene av at så mange av oss jobber hjemmefra og isolert fra kolleger og ledere.

Arbeids- og sosialdepartementet skal derfor gjennomgå reglene ved bruk av hjemmekontor, for å avklare om regelverket bør fornyes. Når hjemmekontor har blitt den nye normalen for mange, blir det viktig å se på de fysiske forholdene rundt arbeidsmiljøet, men også de psykososiale forholdene.

Månedsvis med jobbing fra kjøkkenbordet, i trange leiligheter, i hundretusenvis av hjem der barna braser inn døra før du er ferdig med dagens digitale lunsjmøte, der du møter kollegaer i chatrommet, eller som mutede sorte bokser på digitale møterom i Teams eller Zoom. Det kollegiale limet forsvinner, grensene mellom jobb og fritid hviskes ut, og kjøkkenstolen egner seg ikke like godt som kontorstol. Et svartmalt bilde for de som ser på arbeidsplassen som et levende og sosialt, men samtidig et produktivt og blomstrende samhandlingsrom. Men når hjemmekontoret ble hverdagen for svært mange, innebar det også en stor frihet og fleksibilitet.

Pål Molander trekker gjerne fram de positive sidene ved å jobbe hjemmefra. Som autonomi.

– I Norge er det en kultur for at arbeidstakere har høy autonomi og er med på å styre arbeidshverdagen selv. Vi har også et arbeidsliv som er preget av tillit mellom ledere og ansatte. Derfor er vi godt rigget for å jobbe hjemmefra, mener han.

 

– At du har autonomi og kontroll over eget arbeid, legger til rette for at vi kan stille høye krav til arbeidet, og til oss selv. I Norge skårer vi høyt på dette, noe som gjør oss svært konkurransedyktige i en stadig mer globalisert verden.

Molander legger til at en høyere grad av autonomi likevel kan oppleves ulikt. På hjemmekontoret kan det bli mindre oppfølging av de ansattes arbeid, kontakten med nærmeste leder blir fort redusert, og uformelle kontaktarenaer forsvinner. For noen fungerer det å jobbe mer selvstendig, for andre kan det føre til mindre støtte og positiv oppmerksomhet, samt økt usikkerhet og rolleuklarhet.

Kunsten å drive fjernledelse

I lengden kan det også bli krevende for ledelsen å følge opp de ansatte på en konstruktiv og god måte når man ikke jobber under samme tak.

– Derfor blir idealet om en rettferdig, inkluderende og sosialt støttende ledelse desto viktigere, mener Molander.

I en vanlig arbeidshverdag vil en ansatt få det daglige samrådet med ledere og mellomledere nærmest automatisk, som uformelle signaler, i forbifarten eller kanskje i lunsjen.

– Slik får du som leder kanskje også dekket kontrollbehovet ditt og skaffer deg nødvendig oversikt på en mild måte. På elektroniske flater blir denne uformelle måten å følge opp de ansatte på, borte. Da må man i større grad ta aktiv kontakt, som kan oppfattes som økt grad av kontroll. Det kan igjen gi en følelse av lavere tillit hos leder, forklarer Molander.

Terskelen for å kontakte leder eller kollegaer er også større når man jobber hjemmefra.

Han mener det er to grøfter man må styre unna som leder når man ikke lenger møter de ansatte fysisk på jobb.

Tillit til at de ansatte på selvstendig vis utfører den jobben de skal fra et hjemmekontor er i utgangspunktet positivt, men drar man det for langt kan det fort oppfattes som liten interesse. Det kan påvirke arbeidsmiljøet negativt.

– Behovet for å bli sett av leder, oppleve støtte, få annerkjennelse for jobben du har gjort, muligheter for utvikling og nye spennende oppgaver er en viktig del av belønningsmekanismene på en arbeidsplass. Alt dette blir borte hvis lederen er for distansert, forklarer STAMI-direktøren.

Den andre grøften er en kontrollerende ledelse, der ansatte vil føle seg overvåket og mister følelsen av autonomi.

–  Terskelen for å kontakte leder eller kollegaer er også større når man jobber hjemmefra, påpeker Molander. Selv sitter han på mye mindre informasjon nå enn når han er i en normalsituasjon.

– Og føler du at du mister noe av oversikten kan det kanskje bli fristende å oppsøke informasjonen selv. Da skal du ha tunga rett i munnen, slik at dette ikke oppleves som negativ kontroll snarere enn sosial støtte og legitim oppfølging.

Tilgjengelig til enhver tid

Hjemmekontoret, frivillig eller ufrivillig, kan dessuten viske ut skillet mellom jobb og fritid ytterligere. Dilemmaet har vært tema for mye forskning de siste årene etter at digitale plattformer og sosiale medier har endret vår måte å jobbe på, og har inspirert begreper som «Technostress» og «Telepress».

«Technostress» er negative opplevelser forbundet med digitalisering og nye teknologier. «Telepress» handler primært om tilgjengelighetskrav.

 Stadig mer fleksible måter å kommunisere på gir nye muligheter. Men slik fleksibilitet kan også føre til ubalanse mellom jobb og privatliv.

 

– Stadig mer fleksible måter å kommunisere på gir nye muligheter. Men slik fleksibilitet kan også føre til ubalanse mellom jobb og privatliv, hvis man ikke klarer å opprettholde en tydelig grense mellom de to sfærene, sier forsker på STAMI, Jan Olav Christensen, som er prosjektleder for prosjektet «Future of Work».

– Vi kan ende opp med å jobbe mer enn det som er sunt. Enten det skyldes forventninger fra andre eller at vi selv synes vi burde få gjort mer, kan det være vanskelig å legge bort jobben når vi tross alt ikke trenger å «gå hjem». Og det kan bli ekstra slitsomt hvis vi opplever sosial isolasjon og redusert sosial støtte fra kolleger og ledere, legger han til.

Etter krisen

Så hva er det gode rådet?

– Følge smittevernregler så man kommer ut av dette raskest mulig. Så kan man puste ut, og tenke på de positive sidene som vi kan ta med oss videre, svarer STAMI-direktøren.

Molander mener at dersom krisen over tid fører til at arbeidsgivere eller arbeidstakere blir mer positive til hjemmekontor, som i høy grad er basert på frivillighet og fleksibilitet, og hvor man kan møte på jobb litt som man vil, kan erfaringene vi har fått fra pandemien ha en gunstig effekt på arbeidsmiljøet. Men ikke nødvendigvis på samhandling og produktivitet.

– En arbeidsdag der folk kan styre det litt selv, samtidig som leder setter noen krav til tilstedeværelse i tråd med organisasjonens behov, kan gi en positiv utvikling som jeg tror kan kle det norske arbeidslivet i moderate doser, legger Molander til.

Men man skal ikke undervurdere behovene for å treffes fysisk både av hensyn til oppgaver og arbeidsmiljø. Og man må ikke falle for fristelsen å sende folk hjem for å spare husleie og kvadratmetre, advarer han.

– Det er så langt ikke belegg for å si at det er en klok beslutning, verken knyttet til effektivitet eller arbeidsmiljø over tid, og det vil redusere mulighetene for fleksible løsninger hvis man drar det for langt.

Han viser til at flere større arbeidsgivere allerede tidlig i pandemien konkluderte med at hjemmekontor var en bedre løsning enn kontorløsningene de hadde benyttet så langt.

– Hvis store, tunge selskaper, som vi vanligvis er stolte av, går foran og får sette agendaen på dette feltet på basis av et meget spinkelt kunnskaps- og erfaringsgrunnlag, som også er ervervet i dugnadstid, er jeg redd for at norsk arbeidsliv gjør seg selv en bjørnetjeneste. Jeg har tro på kunnskapsbaserte beslutninger. Noen ganger betyr dette at man må ha litt is i magen, slår STAMI-direktøren fast.

Et annet viktig spørsmål er hvordan utstrakt bruk av hjemmekontor påvirker tilhørigheten til jobben og til arbeidsgiver.

– Man vet at jobbtilhørighet er viktig for helse, trivsel og motivasjon. Men hvor mye lettere vil det være å bytte jobb oftere hvis du ikke har den fysiske tilhørigheten til arbeidsplassen? spør han.

– Det er ganske store og ubesvarte spørsmål som har stor betydning for økonomi og produksjon. Foreløpig kan man bare spekulere, men at det er store kostnader knyttet til å rekruttere og lære opp nye ansatte, er hevet over enhver tvil. Å skulle gjøre dette digitalt, og i tillegg utvikle bedriftskulturer og gode arbeidsmiljøer på slike flater, vil kunne bli en dyrekjøpt erfaring for mange nyfrelste når dugnadstiden er over. Det kan være like skummelt som å fornekte det digitale skiftet og tviholde på gårsdagens løsninger.

– Min største frykt er at vi etter denne pandemien sitter igjen med et arbeidsmiljøfotavtrykk som likner mer på det de har mange andre steder i verden, der vi gir fra oss dette store fortrinnet vi har i Norge knyttet til medarbeiderengasjement og tillit. Det som gjør at vi yter litt ekstra og at jobben gir oss noe mer enn bare penger i banken. Det er bra for helsa, og det er bra for butikken eller kvaliteten på tjenestene. Det er alle disse små tingene som i sum bidrar til at vi er blant de mest produktive landene i Europa.

Tekst: Merete Glorvigen  Foto: Thomas Kleiven og Geir Dokken.