Det kommer frem i en ny studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).
Fra 2020 bidro pandemien til en rask innføring av hybridarbeid i arbeidslivet. Selv fem år senere har mange beholdt fleksibiliteten med å jobbe hjemmefra enkelte dager i uken.
I 2024 hadde 45 prosent av norske arbeidstakere (1,3 millioner personer) fortsatt tilgang til hjemmekontor (SSB).
Effekten er uviss
Effektene av denne omveltningen på arbeidshelsen er uviss, ettersom tidligere forskning på sammenhenger mellom hybridarbeid, arbeidsmiljø og psykisk helse har gitt blandede resultater.
– Noen studier peker på at hybridarbeid kan gi økt autonomi, mindre pendling og bedre balanse mellom jobb og privatliv. Dette er faktorer som er knyttet til bedre psykisk helse. Andre studier tyder på at det kan føre til økte krav og forventninger om å være tilgjengelig utenom arbeidstid og mer ubalanse eller konflikt mellom arbeid og privatliv, forklarer Lorena Trevino.
Hun er stipendiat på STAMI og førsteforfatter på en ny studie om hybride arbeidsformer og psykisk helse.
Flere med arbeidsrelaterte psykiske plager
I takt med et mer digitalisert og et mer fleksibelt arbeidsliv har flere sysselsatte psykiske plager på grunn av arbeidet.
Andelen sysselsatte med arbeidsrelaterte psykiske plager har økt særlig etter 2013, og er nå 25 prosent blant dem mellom 25 og 34 år. Et viktig spørsmål er hvilken rolle arbeidsmåter knyttet til digitalisering og hybridarbeid kan spille i denne sammenhengen.
Denne studien undersøker sammenhengen mellom hybridarbeid og psykisk helse blant et stort utvalg ansatte i offentlig sektor i Norge.
Begreper for hjemmekontor
Hybrid arbeid: Arbeid som utføres noen dager på arbeidsplassen og noen dager hjemme eller andre steder.
Fleksibel ordning for hjemmekontor: Ansatte kan selv bestemme når de ønsker eller har behov for å jobbe hjemmefra.
Fast ordning for hjemmekontor: Ansatte har en avtale om faste dager de jobber hjemmefra.
I studien har forskere analysert spørreskjema fra 24 763 kontoransatte i offentlig sektor i Norge. Deltakerne svarte på Medarbeiderundersøkelsen i staten (MUST), som er en digital spørreundersøkelse som kartlegger psykososiale arbeidsmiljøfaktorer og psykisk helse.
Spørreskjemaene hadde spørsmål om bruk av hjemmekontor, krav om tilgjengelighet, arbeid-privatliv-konflikt (altså i hvilken grad krav fra arbeidet forstyrrer privatliv og familieliv), privatliv-arbeid-konflikt (krav fra privatliv og familie som forstyrrer jobben), og psykiske plager som angst og depresjon.
Litt hjemmekontor er bra, men ikke for mye
– Vi fant at ansatte som jobbet fleksibelt hjemmefra, altså ved behov eller ønske, hadde betydelig lavere nivåer av psykiske plager enn de som ikke jobbet hjemmefra, sier Trevino.
De positive effektene var sterkest når hjemmekontor var selvvalgt, noe som understreker at det å selv kunne bestemme arbeidsform har mye å si.
– Samtidig var risikoen for psykiske plager høyere jo flere dager i uken man jobbet hjemmefra. Dette stemmer med tidligere forskning, som tyder på at moderat bruk av hjemmekontor har gunstige effekter, men at mer utstrakt bruk kan være problematisk, legger Trevino til.
Fleksibelt hybridarbeid var dessuten forbundet med forventninger om å være tilgjengelig utenom arbeidstid og konflikter mellom arbeid og privatliv.
Gjenspeiler fleksibilitetsparadokset
Trevino mener studien gir innsikt i hvordan hybride arbeidsformer kan henge sammen med arbeidsmiljø og psykisk helse.
Fleksibilitet til å jobbe hjemmefra ved behov, når det er selvvalgt, kan være positivt fordi det gir ansatte selvbestemmelse til å tilpasse arbeidet etter egne behov. Samtidig kan denne friheten medføre en risiko for å være «alltid på», og bidra til at grensene mellom arbeid og fritid viskes ut.
– Resultatene gjenspeiler fleksibilitetsparadokset, som handler om at den samme fleksibiliteten som fremmer autonomi og balanse, også kan føre til økte forventninger om tilgjengelighet, konflikt mellom jobb og privatliv, og dermed psykisk belastning, sier Trevino
Hun mener funnene viser at for å ha helsefremmende, bærekraftige hybride arbeidsmiljøer, trenger man en praksis og kultur som gjør det mulig å kombinere autonomi og fleksibilitet med reell valgfrihet, tydelige grenser for arbeidstid, og klare normer for når man skal være tilgjengelig.