I Norge opplever til enhver tid rundt fem prosent av arbeidstakere seg mobbet på jobben. I tillegg er det rundt 15 prosent som er utsatt for systematisk trakassering i jobbsammenheng uten at de nødvendigvis vil bruke merkelappen mobbing på det de opplever.
– Mobbing er et relativt utbredt problem på mange arbeidsplasser og det har blitt funnet at mobbing er blant de viktigste arbeidsrelaterte risikofaktorene for både helseplager og sykefravær. Mobbing kan derfor ha store konsekvenser for de som rammes. Samtidig er det mye vi ikke vet om mobbing som fenomen og det er særlig mangel på kunnskap om håndtering og forebygging. Dette gjør mobbing i arbeidslivet både til et viktig og relevant tema for videre forskning, forteller Morten Birkeland Nielsen, forsker ved STAMI.
Mobbing i arbeidslivet har vært Birkeland Nielsens ekspertise og interessefelt i 15 år. Han har ledet prosjektet som har oppsummert eksisterende litteratur om mobbing i arbeidslivet. Sammen med forskere fra Universitetet i Bergen har de gått gjennom litteraturen fra den første vitenskapelige artikkelen om feltet ble publisert i 1989, og frem til i dag.
Mobbing forskes på verden over
Siden 1989 har mobbing som forskningsfelt ekspandert kraftig. Tematikken har gått fra å være et mer eller mindre skandinavisk interessefelt, til å bli forsket på over hele verden.
Gjennomgangen av forskningen viser at rundt 15 prosent av arbeidstakere på verdensbasis er utsatt for mobbing. Tall på forekomst varierer imidlertid avhengig av målemetoder og studiedesign.
– Dette viser at det fremover er behov for standardiserte målemetoder for å gi et sikkert estimat av den globale forekomsten av mobbing, sier Birkeland Nielsen.
Personlighet eller arbeidsmiljø?
Med hensyn til årsaker og risikofaktorer for mobbing, viser gjennomgangen av litteraturen at tidligere forskning i hovedsak har fokusert på to hovedforklaringer, nemlig personlighetshypotesen og arbeidsmiljøhypotesen. Personlighetshypotesen hevder at mobbing til en viss grad tar utgangspunkt i personlighetsmessige kjennetegn ved de som er mobbet, og at enkelte arbeidstakere har større risiko for å bli mobbet fordi de har en personlighetsprofil som skiller seg fra andre.
– Eksisterende litteratur gir imidlertid ikke entydig støtte til en slik forklaring, og selv om noen studier har vist at personer som er utsatt for mobbing skiller seg fra andre med hensyn til personlighet, vet man ikke om disse forskjellene er direkte årsaker til mobbing eller om de derimot har oppstått som en konsekvens av mobbing, forklarer Birkeland Nielsen.
Mens personlighetshypotesen vektlegger individfaktorer som årsak til mobbing, hevder arbeidsmiljøhypotesen at mobbing skyldes et dårlig og mangelfullt arbeidsmiljø. Gjennomgangen gir delvis støtte til en slik forklaring ved at tidligere forskning har funnet at høye jobbkrav, jobbusikkerhet, rollekonflikt og rolleuklarhet er forbundet med økt risiko for å oppleve mobbing.
Må vite mer om årsaker og (effektive) tiltak
Ut i fra eksisterende forskning viser oppsummeringen imidlertid at det er vanskelig å si noe om årsakssammenhenger mellom arbeidsmiljø og mobbing. Svært få studier har studert personlighetshypotesen og arbeidsmiljøhypotesen i sammenheng, og det er relativt få studier som har undersøkt sammenhengene over tid. Det pekes derfor på at det er nødvendig med mer forskning på årsakene til mobbing i arbeidslivet.
Når det kommer til konsekvensene av mobbing viser litteraturgjennomgangen at det er sterk evidens for at mobbing gir fysiske og psykiske helseplager, selvmordstanker og økt risiko for både sykefravær og uføretrygd. At mobbing har alvorlige konsekvenser for de som utsatt for denne type trakassering på jobben kan man altså si at er svært sannsynlig. Men hvordan mobbingen fører til helseplager, sier tidligere studier lite om. Dette gjelder også hva som er kan være beskyttende faktorer. I tillegg er det få studier som har sett på hvordan mobbing påvirker organisasjoner som helhet.
Når det kommer til tiltak, viser litteraturgjennomgangen at det er stor mangel på studier som har undersøkt effekter av tiltak. De tiltakene som er evaluert har i hovedsak vist seg å ikke være effektive.
– Det er derfor et stort behov for videre forskning på tiltak mot mobbing i årene som kommer, fastslår Birkeland Nielsen.
Han utdyper at slike tiltak bør finne sted på primærnivå (forebygging), sekundærnivå (håndtering) og sekundærnivå (bearbeiding).
Originalartikkelen er publisert som «open access» og er dermed fritt tilgjengelig for alle. Artikkelen finner du nedenfor.