Kronikk av Stein Knardahl, professor emeritus, dr.med. og forskningsdirektør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). Kronikken ble publisert i Dagens Medisin 19.11.20.
VI ER NÅ inne i annen bølge av Covid 19-pandemien med fornyet usikkerhet om omfang og belastning på sykehusene. Det er omstendelige smittevernprosedyrer for de fleste i helsevesenet; mange enheter har ikke rukket å ta igjen alt som måtte vente etter første bølge, og mange er lei av restriksjoner og informasjon om korona 24/7. Kort sagt: Mange i helsevesenet står i en periode med stress – også her i Norge.
Men hva er stress? Ordet benyttes om nesten hva som helst. Hans Selye (1907-1982) hevdet at vi reagerer likt på alle stimuli og utfordringer med en «general adaptation response» (GAS), og at hormonet kortisol var den sentrale mekanismen i dette responsmønsteret. Selye var ekstremt produktiv og skrev mange populærvitenskapelige bøker om miljøfaktorers betydning for helse der han brukte begrepet «stress» om både påvirkninger og responsmønsteret.
Utfordringer
Begrepet stress er jo sirkulært side det implisitt forutsetter at det man beskriver, skyldes ytre påvirkninger. F. Roberts uttrykte dette i British Medical Journal i 1950: «Therefore stress, in addition to being itself and the result of itself, is also the cause of itself».
Løsningen på denne forvirrede terminologien er ganske enkel. For å unngå sirkulære begreper, er det hensiktsmessig å
- omtale ytre påvirkninger og utfordringer som utfordringer
- omtale psykologiske og fysiologiske responser som responser, og
- omtale konsekvenser med de ordene vi vanligvis bruker for å beskrive konsekvenser, som for eksempel tilstander, symptomer, funksjonsevne og helse.
Noen av utfordringene som mange i helsevesenet står overfor nå, vet vi at har betydning for helse: Lange arbeidstider (ekstravakter, kan ikke forlate dårlige pasienter), tidspress, konflikter i prioriteringer mellom oppgaver (det vil si rollekonflikter), lav kontroll over arbeidstid og egen arbeidssituasjon, lavere sosial støtte. Dessuten har nok mange en bekymring om å bli syk selv, og irritasjon over systemer og prosedyrer som hindrer effektivt arbeid. Dessuten kan mange synes at de får lite igjen i forhold til omkostningene de opplever ved høyt arbeidspress over lengre tid.
Responsmønstre
Vårt svar på utfordringer er omstillingsresponser: responser for å kunne omstille oss til det som skjer. Frykt-kamp-og-fluktmønsteret – «fight or flight», «defence reaction» – er mye studert: økning i hjertefrekvens, minuttvolum og systolisk blodtrykk, utvidelse av blodårene til muskler, økt kortisol og økt våkenhet. Dette responsmønsteret setter kroppen og hjernen i beredskap for aktive handlinger, for aktiv mestring. Det er dette mange forbinder med «stress» fordi man merker hjertebank og uro.
Andre responsmønstre er observert hos dyr, men siden etiske hensyn begrenser hva vi kan undersøke hos mennesker, er kunnskapen om disse begrenset. Underkastelsesrespons under sosiale konfrontasjoner eller sosial eksklusjon er hemming av aktivitet, og kan være forbundet med høye nivåer av kortisol. Depresjon kan være forbundet med endret regulering av kortisol. Fryktparalyse er inaktivitet og lav hjertefrekvens, lignende det man observerer under psykogen besvimelse.
Omstillingsresponser
Vi har altså et repertoar av responsmønstre som gjør det mulig å omstille oss ved utfordringer. Og vi bruker disse responsmønstrene hele tiden: Hjertefrekvens og blodtrykk og kortisol varierer hele døgnet.
Populærlitteraturen har stort sett bare vært opptatt av adrenalin og kortisol, og Selye kalte kortisol for «stresshormonet». Dette er helt misvisende, nesten alle reguleringssystemer – både parasympatiske, sympatiske systemer og alle hormonsystemer – er involvert i omstillinger.
Kortvarige utfordringer og omstillingsresponser tåles stort sett godt hvis man er frisk. Har man hjerte- og karsykdom, kan meget store økninger av sympatisk nerveaktivitet og adrenalin utløse akutte tilstander. Store traumatiske hendelser kan forårsake posttraumatisk stressyndrom.
Vedvarende handlingsberedskap
Det er når utfordringene vedvarer over lengre tid, at vi «møter veggen» eller blir syke av eller med «stress». Forenklet kan man hevde at det som er viktig for helsen, er å kunne skru av omstillingsreaksjonene. Det er vel nokså generell enighet om at restitusjon og hvile er viktig, og de siste årene har det kommet plausible teorier om hvordan søvn virker. Men det er vel slett ikke alle som har bevisst forhold til hva restitusjon og hvile er.
Mange mennesker tar med seg tanker om utfordringer, problemer og bekymringer helt til de er løst eller har blitt borte. Man kjører omstillingsresponser kontinuerlig, med varierende intensitet, så lenge man ser utfordringen.
Mestring av stress
Restitusjon og hvile forutsetter at man opplever at utfordringene mestres eller løses av andre. Det er nesten umulig å slutte å tenke på noe som opptar en; man må erstatte problemtankene med andre tanker. Meditasjonsteknikker har blitt populære verktøy for å erstatte tanker om utfordringer med noe annet, og virker nok for noen av og til. En oppslukende aktivitet, hobby eller gode møter med venner eller familie, kan sikkert være effektivt for noen. Men disse verktøyene virker jo bare mens de praktiseres. Overalt ellers innen psykologi og medisin er effektiv primærforebygging best.
Primærforebygging av negative virkninger av utfordringer rettes mot tre nivåer:
- organisering av arbeidet
- lederes oppfølging av oppgaver og ansatte, og
- ansattes egne holdninger og kognitive skjema
På alle nivåer må man aktivt lete etter forhold som medfører at den enkelte ikke kan koble ut utfordringer og få reell restitusjon og hvile. Ledere organiserer arbeidet og følger opp sine ansatte, og må sørge for å ha kunnskap om ansattes situasjon og reaksjoner. Ledere må legge til rette for at ansatte kan formidle sine erfaringer om hindringer, utfordringer og mangel på restitusjon. Ansatte må si ifra på en konstruktiv måte og arbeide sammen med ledere om løsninger.
Men det vil være vanskelig å forebygge negative virkninger av langvarige høye jobbkrav hvis utfordrende arbeidsforhold brukes som begrunnelse for lønnsøkning – at «stress» veksles i penger.