Isocyansyre (ICA) som sådan benyttes ikke i norsk industri, men kan imidlertid være nedbrytningsprodukt og forurensning ved produksjon av urea. I 1999 ble det for første gang rapportert at ICA ble dannet ved termisk dekomponering av polyuretan- og urea-formaldehyd resiner. Dette førte til økt fokus på yrkeseksponering for ICA i forbindelse med en rekke typer av varmt arbeid (sveising, skjærebrenning etc.) på polyuretan- og urea-formaldehyd-resinbaserte materialer, bl.a. i bilopprettingsverksteder, mekaniske verksteder, offshoreindustri, støperier etc.
ICA har frem til nå i yrkeshygienisk sammenheng blitt regnet som et isocyanat, selv om det kjemisk sett ikke er et isocyanat. Helseskader etter eksponering for isocyanater er godt dokumentert i litteraturen, mens man for ICA så langt ikke har gode toksikologiske data. Dette skyldes mest sannsynlig at ICA ikke er stabil ved vanlig trykk og temperatur, noe som kompliserer slike studier.
I dette prosjektet ble ICAs fysikalsk-kjemiske egenskaper studert ift. stabilitet og potensiale for innhalering ved normalt trykk og temperatur. Det ble videre utviklet relevante eksponeringsmålingsmetoder for å kunne måle ICA i arbeidsatmosfærer, samt at den beste av disse metodene ble applisert til eksponeringskartlegging i flere relevante bransjer.
Eksterne samarbeidspartnere
Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo, Claus Jørgen Nielsen
Økonomisk bidragsyter
Samarbeid for Sikkerhet (SfS)