Hvorfor får brannkonstabler oftere kreft?

Denne artikkelen ble først publisert i STAMIs årsmagasin Arbeid og helse, i 2020.
Tekst: Merete Glorvigen, Foto: Geir Dokken

Det var den spontane risikoen som røykdykkerleder Jan Tore Svingen (45) tenkte mest på som ung brannkonstabel. Faren det utgjorde å gå inn i et brennende hus, at bygget skulle kollapse, eller at han skulle falle ned eller brenne inne.

– Det er ikke lenger disse tingene jeg er bekymret for, sier den erfarne brannkonstabelen i brigade C ved Oslo brann- og redningsetat, OBRE.

Nå er han mest bekymret for langtidsskadene.

– Kreftspøkelset kom etter hvert snikende. Jeg har flere tidligere kollegaer som har blitt rammet.

Røykdykkerlederen har nettopp kommet tilbake fra en utrykning, ingen røyk eller ild, bare en alarm som hadde gått av. Det var også dette som dro ham mot yrket: En uforutsigbar hverdag, der han fikk mulighet til å hjelpe folk, men også en hverdag som innebar en risiko, som fikk adrenalinet til å pumpe.

– Du kjenner jo at du lever når det drar seg til.

Men da han startet karrieren som brannkonstabel for snart 20 år siden, visste han og kollegaene lite om kreftrisikoen de utsatte seg for.

Unikt prosjekt

Tidligere undersøkelser fra Kreftregisteret viser at hver fjerde brannkonstabel rammes av kreft. Det er 20 prosent høyere enn befolkningen for øvrig.

I 2007 klassifiserte WHOs og FNs samarbeidsorganisasjon mot kreft, International Agency of Research on Cancer (IARC) yrket som mulig kreftfremkallende, basert på funn av økt risikofor testikkelkreft, lymfekreft og prostatakreft.

Yrkesmessig eksponering for kreftfremkallende kjemiske stoffer gjennom brannrøyk ble pekt på som mulige årsaker. Det har også tidligere blitt dokumentert større hyppighet av krefttyper som lungekreft og hudkreft.

Men vi vet fremdeles ikke nok om hvorfor. Derfor har Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og Kreftregisteret siden 2017 forsket på brannkonstabler, for å få kunnskap om hva den økte risikoen kan skyldes.

Brannmannprosjektet som avsluttes i 2020, skal undersøke hvilke stoffer brannkonstabler eksponeres for, og finne ut hvordan man best mulig kan forebygge kreftrisikoen. Det er første gang det utføres en så omfattende undersøkelse i Norden.

– Dette er et unikt prosjekt fordi det kartlegger norske brannkosntablers eksponering ved å inkludere avanserte målinger av både luft, klær, urin, blod og hud, sier forsker på arbeidsmiljøkjemi Cecilie Rosting, som har jobbet med prosjektet siden oppstarten.

STAMI har i forbindelse med prosjektet utført fire øvelsesbranner i bolighus og fire øvelsesbranner i kjøretøy.

– Men de fleste av prøvene vi har samlet inn, kommer fra reelle branner. Dette er også unikt, da andre studier bare har samlet inn prøver fra øvelsesbranner som ofte kan gi mindre eksponering enn en reell brann.

Forskerne har fått inn urin- og blodprøver fra både røykdykkerledere og røykdykkere, men også fra brannkonstabler som ikke har deltatt direkte i brannslukningsarbeidet.

– Dette er interessant fordi det kanskje kan si noe om eksponering under ulike arbeidsoperasjoner, forklarer Rosting.

Skulle lukte brann

For å finne sammenhenger mellom kreftrisiko og eksponeringer, har STAMI også kartlagt arbeidsforholdene til flere tusen brannkonstabler gjennom de siste førti årene.

For mye har forandret seg. De brennende byggene brannfolkene skal inn i, inneholder annet materiale, stoffene brannene utløser er giftigere enn før, arbeidsoppgavene er nye og utstyret har utviklet seg.

Ikke minst har det skjedd store holdningsendringer, i takt med at kunnskapen om helsefarlige stoffer har økt.

Før kunne Jan Tore Svingen komme inn på vakt og umiddelbart kjenne at kollegaene hadde vært ute på slokningsarbeid natten før. Det luktet brann i hele stasjonen.

– Klærne rev vi av oss når vi kom inn i hallen, og tok dem på ved neste utrykning igjen. Sotete og svidd utstyr ga status.

– Det var en machokultur før i tiden, du skulle være møkkete i tøyet og lukte brann, supplerer røykdykkerkollega Monica Stokkeland-Rykkje (48).

– Det kunne handle om å være lengst inne. Slik er det heldigvis ikke lenger. Nå gjør vi alt vi kan i forkant, før vi sender noen inn. Vi har hele tiden parallelle tiltak for å ivareta liv og helse, sier hun. Også med tanke på langtidsskader.

– Det har skjedd store endringer de siste tiårene, forteller Raymond Olsen, forsker ved STAMI og prosjektleder for brannmannprosjektet.

– Vi har derfor intervjuet brannkonstabler med mer enn 30 års fartstid i brannvesenet for å finne svar.

Spørreundersøkelsen har registrert hva slags type stillinger flere tusen brannkonstabler har hatt, år for år. Slik kan man finne bedre estimater for hvor stor eksponering hver enkelt brannkonstabel kan ha hatt i løpet av sin karriere.

Olsen sier at undersøkelsen også gir innsikt i ulike eksponeringer før og nå, selv om det ikke finnes tidligere målinger man kan sammenligne dagens resultater med.

– Det er likevel liten tvil om at dagens brannkonstabler eksponerer seg for langt flere og farligere stoffer enn tidligere, som blant annet skyldes at både byggematerialer og interiør inneholder mer plast enn før.

– Samtidig har man utviklet bedre verneutstyr som gjør at man røykdykker mer og holder ut lengre inne i brannen, slik at tiden man eksponeres for farlige stoffer blir lengre, forklarer Olsen.

Innsamlede data over de ansattes yrkeshistorikk vil i prosjektets siste fase kobles til Kreftregisterets og Dødsårsaksregisterets databaser, slik at kreftrisiko og dødelighet blant norske brannkonstabler fra 1960 og fram til i dag kan analyseres.

Huden mest utsatt for eksponering

Både Stokkeland-Rykkje og Svingen har deltatt i undersøkelsen og har de tre siste årene levert både urin- og blodprøver jevnlig. Nå har de første resultatene blitt analysert. Også eksponering på både underbekledning og hud ble undersøkt.

– Vi trodde lenge at folk fikk kreft fordi de ikke brukte maske, men så viser det seg at det er mer komplekst, forteller Stokkeland-Rykkje.

– Historisk sett har nok opptak via luftveiene vært viktigst. Generelt gir opptak via luftveier en større eksponering enn via hud, sier forsker Cecilie Rosting.

– Men siden brannkonstabler i dag bruker overtrykksmasker og derfor beskytter luftveiene godt har det vært rimelig å anta at hudopptak er den viktigste eksponeringsveien for dagens brannkonstabler.

Oslo brann- og redningsetat har de siste årene hatt gode rutiner på håndtering og vask av verneutstyr. På stasjonen er det delt inn i ren og uren sone. Møkkete tøy skal av på brannstedet.

Stokkeland-Rykkje viser hvordan de pakker ned brukt verneutstyr, samler det i en blå pose som ikke skal inn i utrykningskjøretøyet, men blir lagt i en aluminiumskasse på biltaket.

Flaskepakker og annet utstyr skal også vaskes og pakkes. På stasjonen blir posene med klær umiddelbart sendt til vask. At underbekledningen har gode fukttransporterende egenskaper er også viktig. Samt å dusje så raskt som mulig etter en brannutrykning.

I 2018 ga Arbeidstilsynet ut en tilsynsrapport om det norske brannvesen. Den forteller at det inntil nylig har vært til dels store forskjeller mellom brannvesen når det gjelder tiltak for å redusere brannkonstablers eksponering for brannrøyk.

Spørreundersøkelsen STAMI og Kreftregistret utførte blant ulike brannvesen, kan også si noe om forskjeller ulike steder i landet.

– Vi vet fra vår spørreundersøkelse at nytt personlig verneutstyr som for eksempel overtrykksmasker ble tatt i bruk i løpet av en femårsperiode ulike steder i landet, og dette er en av flere viktige faktorer som kan ha påvirket den enkelte brannkonstabels eksponering tilbake i tid.

Overraskende resultat

Jan Tore Svingen ved Oslo brann- og redningsetat kan kjenne lukten av bål etter en joggetur, når kroppen kvitter seg med avfallsstoffer når han svetter, flere dager etter en brann.

Sot, asbest, benzen, formaldehyd, dieseleksos, polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), dioksiner, bly, arsen, akrylamid. Listen over kreftfremkallende stoffer som brannkonstabler gjentatte ganger eksponeres for, er lang. Kjemikalier som finner veien inn i kroppen via luftveier, men også gjennom verneutstyret, gjennom flere lag med klær, helt inn til huden.

At stoffene han har blitt eksponert for gjennom snart 20 år som brannkonstabel er giftige har han ikke tvilt på. Undersøkelsene har så langt gitt ham noen konkrete svar:

STAMIs resultater fra urinprøver er de første som har kunnet påvise metabolitt av benzen i urin hos brannkonstabler etter brannslukningsarbeid, som sannsynligvis skyldes hudeksponering.

Det finnes ingen grenseverdi for denne metabolitten i urin, og nivåene som så langt er funnet i urin er lave sammenlignet med nivåer man kunne forventet hvis eksponeringen var tilnærmet dagens grenseverdi i luft.

– Analyser av klær som har vært brukt i brann var egentlig ikke en del av vårt prosjekt fra starten av, men vi fikk innspill fra brannkonstabler om at de var usikre på om klærne som var brukt i brann ble rene nok, forklarer Rosting.

I studien ble det samlet inn totalt 58 ulltrøyer og 38 ullhetter fra tre ulike brannstasjoner.

– Dette er altså et problem som sannsynligvis gjelder alle brannstasjoner i Norge, sier Rosting.

– De siste årene har brannkonstabler hatt stort fokus på ren og skitten sone, raske klesskift og vask av klær. Vår studie viser at det gjenstår litt arbeid for å komme i mål. Resultatene vil bli brukt av arbeidsgiver i forebyggende arbeid for å redusere eksponeringen til brannkonstabler og gjennomføre tiltak som virker.

Stokkeland-Rykkje hadde lenge tenkt at hun og kollegaene hadde vært godt beskyttet, derfor overrasker funnene henne.

– Det viser seg altså at dette ikke er nok.

Fremtidens brannkonstabler

Derfor er denne undersøkelsen så utrolig viktig, mener prosjektleder Raymond Olsen.

– Det vi finner ut nå, vil danne grunnlag for hvordan vi skal jobbe med forebygging i fremtiden.

Først til neste år vil alle resultatene fra undersøkelsen være klare. Nå er STAMI i startgropa med et nytt prosjekt som skal se på hvordan man kan utvikle fremtidens verneutstyr og bekledning, der dagens utstyr skal bli testet og sammenlignet med nye modeller og design.

Hvilke løsninger som er mest hensiktsmessige gjenstår å se. Hyppigere skift av underbekleding eller nye, mer tilpassede vaskemaskiner kan være noen, ifølge Raymond Olsen.

Kanskje vil også fremtidige brannkonstabler ta i bruk nye slukketeknikker eller teknologi for å kunne sikre seg enda bedre mot farlig eksponering? Oslo brann- og redningsetat har i dag en fjernstyrt slukkerobot som kan utføre slukkeinnsats i områder som normalt vil være vanskelig tilgjengelig.

– Det er noen av tiltakene som kan komme på bordet. Kanskje skal det bli mindre røykdykking i fremtiden? Det finnes definitivt alternativer til å gå inn fysisk, med ny teknologi, svarer Olsen.

– Spørsmålet er om man skal fortsette å røykdykke for å redde verdier, eller kun ved livreddende arbeid slik det gjøres i mange andre land.

Meningsfull jobb

At risikoen for kreft blant brannkonstabler har fått mye oppmerksomhet de siste årene, har ikke hatt noen synlig effekt på rekrutteringen til yrket. Fremdeles er det attraktivt å være brannkonstabel. Oslo brann- og redningsetat får mange hundre søkere når det lyses ut nye stillinger.

Røykdykker Monica Stokkeland-Rykkje har aldri angret på yrkesvalget.

– Jeg var akademikeren som hadde sittet for lenge ved et skrivebord og flyttet papirer, mens jeg tenkte at livet må gi mer mening enn dette.

Det er over ti år siden hun ble røykdykker.

– Det er en fantastisk fin og givende jobb, å kunne dra hjem fra en arbeidsdag og vite at man har gjort en forskjell.

Kreftrisikoen er ikke noe hun går og tenker på daglig.

– Men hvem hjelper hjelperne? spør Svingen.

Han har flere kollegaer som har fått kreft etter pensjonsalder. Om det er yrkesrelatert, er vanskelig å dokumentere. Han håper undersøkelser som denne kan være med på å underbygge sammenhenger mellom eksponering og kreftrisiko slik at flere også kan få yrkesskadeerstatning.

– Jeg er veldig glad for at vi har fått være med i denne undersøkelsen, det gir jo en del svar.

– Det viktigste er at det blir satt på dagsorden, legger Stokkland-Rykkje til.

– Slik at vi kan fortsette den forebyggende innsatsen.

Kilder: Kreftregisteret, International Agency for Research on Cancer, Statens arbeidsmiljøinstitutt, Arbeidstilsynet.