I Norge var det i desember 2021 hele 360 900 personer som mottok uføretrygd. Det utgjør 10,5 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. I løpet av 2021 kom det 28 100 nye uføretrygdede, viser tall fra NAV.
Arbeidsuførhet kan være forbigående eller permanent, og det er mange faktorer som bidrar til nedsatt arbeidsevne. Permanent arbeidsuførhet medfører vanligvis frafall fra arbeidslivet.
Store variasjoner mellom land
Beslutningen om å tildele økonomisk kompensasjon på grunn av uførhet blir primært basert på en samlet vurdering av personens arbeidsevne og hvilke muligheter vedkommende har for å finne en passende jobb. Det er store variasjoner mellom land, både når det gjelder hva slags kompensasjonsordninger som finnes og hvordan eventuell tildeling blir vurdert.
De nordiske landene tildeler uførepensjon basert på langvarig sykefravær og resultatløs rehabilitering, mens kompensasjonsordningene i Storbritannia og USA stort sett er basert på medisinske vurderinger og funksjonstester.
Viktig med kontroll over egen arbeidssituasjon
STAMI har i samarbeid med andre nordiske forskere gjennomført en systematisk kunnskapsoppsummering av hvilke organisatoriske og psykososiale faktorer som bidrar til frafall fra arbeidslivet grunnet uførepensjon.
Litteraturgjennomgangen ga sterk støtte til at arbeidsinnhold og arbeidsmiljø bidrar til risikoen for å bli uføretrygdet. Kontroll over egen arbeidssituasjon peker seg ut som den enkeltfaktoren med sterkest evidens-sikkerhet. Hele 18 av 24 høykvalitetsstudier fant en sammenheng mellom lav kontroll og økt risiko for arbeidsuførhet.
Kort oppsummert
- Arbeidstakere som har mulighet til å påvirke sitt eget arbeid, har lavere risiko for falle ut av arbeidet som arbeidsuføre.
- Med påvirkning på eget arbeid menes kontroll over egen arbeidssituasjon, å kunne påvirke hvordan man gjør arbeidet, og sin egen arbeidstid.
- Ansatte med lite kontroll over egen arbeidssituasjon, har økt risiko for å bli uførepensjonert.
- Kombinasjonen av krevende arbeid og lite kontroll over arbeidssituasjonen øker risikoen for uførepensjonering.
- Det er også belegg for at nedbemanning, organisasjonsendringer, mangel på opplæring og kompetanseutvikling, ensidig repeterte arbeidsoppgaver, eller manglende samsvar mellom belønning i forhold til innsatsen, øker risiko for uførepensjonering. Men disse faktorene må dokumenteres bedre.
Organisatoriske faktorer inkluderte måter å organisere arbeidet på, for eksempel arbeidstid og skiftordninger, nedbemanning, reorganisering eller sammenslåing av enheter.
Psykologiske faktorer er den ansattes opplevelse av egen arbeidssituasjon og studiene omfattet jobbkrav, monotont arbeid, ulike aspekter ved kontroll, jobbstress, ubalanse mellom innsats og belønning, og muligheter til utvikling og opplæring.
Sosiale faktorer er samspill mellom den ansatte og andre og studiene omfattet hjelp, informasjon, feedback og følelsesmessig støtte.
Kunnskapsgjennomgangen ble ledet og gjennomført av forskere fra STAMI sammen med nordiske søsterinstitutter: Det Nationale Forskningscenter for Arbejdsmiljø (NFA) i Danmark og Arbetshälsoinstitutet (FIOH) i Finland. Studien ble finansiert av Nordisk Ministerråd (NORDEN).
Studien gjennomgikk nærmere 15.000 vitenskapelige studier gjennomført før april 2015, basert på systematiske søk i Medline, Embase og PsychINFO. Søkene spesifiserte ikke arbeidsfaktorer. Dette for å sikre at alle relevante arbeidsfaktorer ble inkludert, selv om det ble brukt ulike begreper for å beskrive dem.
Siden arbeidsuførhet kan være midlertidig («disability» benyttes også om årsak til sykefravær), og siden landene har mange ulike kompensasjonsordninger, ble tema for gjennomgangen avgrenset til pensjonering grunnet uførhet.
121 av studiene fylte inklusjonskriteriene i prosjektet (blant annet at de var oppfølgingsstudier, intervensjonsstudier eller case-controll med oppfølging). Studienes kvalitet ble undersøkt av to forskere som jobbet uavhengig av hverandre.
Kvalitetsvurderingen resulterte i 39 studier som var gjennomført med metoder som tilfredsstilte kravene. Av disse var 37 gjennomført i nordiske land. Antakelig skyldes dette at få andre land har kompensasjonsordninger som tildeler og registrerer pensjonering grunnet uførhet.
Konklusjonene ble basert på både vurdering av evidens-sikkerhet og på meta-analyser.