Hva gjør plasten med kroppen vår?

– De siste 10-15 årene har vi visst at jorda og havet er full av plastpartikler, men hvordan er det med oss mennesker? Nå er det en del forskningsdata som tyder på at kroppene våre også er fulle av plastpartikler, sier Anani K. Johnny Afanou.

Han er forsker i arbeidstoksikologi ved STAMI, og leder en gruppe som skal bidra i et storstilt forskningsprosjekt som har som mål å finne ut hva plasten gjør med helsa vår.

– «Plastics Fate and effects in the human body» er et prosjekt med 28 partnere fra 11 land i Europa. Det er en del av en EU-finansiert klynge på fem store prosjekter – CUSP – som alle forsker på plast og helseeffekter i mennesker, forteller Afanou.

Omgitt av plast

Plast brukes til uendelig mange forskjellige ting i samfunnet vårt. Det er plast i alt fra åpenbare produkter som bildekk, leketøy, bæreposer og plastemballasje, til ting vi kanskje ikke tenker over, som tyggegummi, tekstiler, kosmetikk, tatoveringsblekk og produkter brukt i tannimplantatbehandling, for å nevne noe. Vi er ganske enkelt omgitt av plast, og når den først har blitt produsert, blir vi ikke kvitt den igjen. Vi har lenge visst at plasten hoper seg opp i naturen. De senere år har den ene forskningsrapporten etter den andre slått fast at plasten vi omgir oss med, også trenger inn i kroppene våre.

– Den største utfordringen med plast er at den består av utrolig langvarige og seige polymerer, og de forsvinner ikke. Det er masse andre stoffer vi omgir oss med som har et høyere toksisk potensial, men de nedbrytes og forsvinner, mens plastikkpartikler bare blir og blir, forklarer Bendik Brinchmann.

Han er forsker og lege som spesialiserer seg i arbeidsmedisin og epidemiologi, og var, før han byttet stilling, også en del av STAMIs PlasticsFate-team.

Mikro- og nanoplastpartikler

Mikroplast er betegnelsen man bruker på plastpartikler med en størrelse mellom fem millimeter og en mikrometer(µm). Slike partikler har blitt funnet over hele kloden, i drikkevann og i jorda, fra de dypeste havbunner til toppen av Mount Everest. Veldig mye av mikroplasten som dannes, havner i havet og kan skape store miljøproblemer. Plasten binder seg til miljøgifter som fins i havet, og når organismene som lever i havet spiser dem, akkumuleres de oppover i næringskjeden og kan i ytterste konsekvens påvirke hele økosystemer.

Noen mikroplastpartikler er spesifikt produsert og tilsatt til produkter som kosmetikk, syntetiske tekstiler eller maling, mens andre er et resultat av at større plastprodukter slites ned. Jo mindre partiklene er, jo større er sannsynligheten for at de også kan komme seg inn kroppen til både dyr og mennesker.

– Når noe stort blir brutt ned får vi grove plastpartikler. Det ser vi for eksempel i avfallsbehandling. Plasten kvernes og gnis, og da får du disse grove partiklene. For å få de små partiklene må man tilføre mer energi, og da hovedsakelig varme. Når man forbrenner eller smelter plast, dannes molekyler som ligger i et grensesjikt mellom det som er gassfase og det som er partikkelfasen. I den overgangen kan det dannes nanopartikler, som er partikler på under en mikrometer i størrelse, forklarer Brinchmann.

Vi drar ut til bedriftene og samler inn partikler fra lufta. I avfallsbedriftene tar vi prøver både der plasten sorteres og der den presses.

Torunn Kringlen Ervik, forsker på STAMI

Plast i arbeidsmiljøet

At legen trekker fram avfall som eksempel, er ingen tilfeldighet. En av STAMIs roller i PlasticsFate er å se på eksponeringen av hovedsakelig luftbårne plastpartikler i forskjellige arbeidsmiljø.

Avfallshåndtering er en av testbransjene.

– Vi drar ut til bedriftene og samler inn partikler fra lufta. I avfallsbedriftene tar vi prøver både der plasten sorteres og der den presses. Vi har også vært ute i bedrifter som lager plastemballasje. Her blir plasten smeltet, og de ansatte kan dermed utsettes for de minste plastpartiklene, forklarer Torunn Kringlen Ervik.

Hun er forsker i arbeidsmiljøkjemi på STAMI, og hennes rolle i prosjektet er å fysisk samle inn plastpartiklene og si noe om konsentrasjonen i lufta rundt oss.

Afanou peker på at de fleste får plastpartikler inn i kroppen mer tilfeldig, for eksempel gjennom mat. Mens de som faktisk jobber med plast, puster den inn hver dag gjennom et helt yrkesliv.

– Å kartlegge forekomsten av plastpartikler i arbeidsmiljøet er kjempeviktig for oss. De som jobber i et arbeidsmiljø der forekomsten av plastpartikler er høy, vil være den gruppen som er mest eksponert i samfunnet. Klarer vi å estimere risikoen plastpartiklene utgjør for dem kan det være med på å gi en pekepinn på hvor farlig plasteksponeringen er for resten av samfunnet også, forklarer Afanou.

Plast i kroppen

Vi vet at mennesker får i seg mikroplast både gjennom luften, maten og huden. Man har funnet mikroplastpartikler i menneskers avføring og i tarmene, og i 2018 fant en gruppe forskere i Roma plastpartikler i morkaker hos mennesker. I oktober 2022 kunne de samme forskerne fortelle at de også hadde funnet mikroplast i brystmelk.  

De som jobber i et arbeidsmiljø der forekomsten av plastpartikler er høy, vil være den gruppen som er mest eksponert i samfunnet.

Anani K. Johnny Afanou, STAMI-forsker

I mars 2022 publiserte et forskerteam fra Vrije Universiteit Amsterdam resultatet av en studie der de hadde klart å påvise både mikro- og nanoplastpartikler i blodet til mennesker. Forskerne hadde undersøkt blodprøver fra 22 friske testpersoner. I 17 av disse fant de spor av plast. Forskerne hadde klart å kvantifisere svært små partikler. Fra 0,5 millimeter helt ned til 700 nanometer.

Studien fikk mye oppmerksomhet i media da den kom ut, men funnene overrasker ikke Afanou.

– Dette var først gang plastpartikler ble detektert i blodet til mennesker, men man har gjort tilsvarende funn i dyrestudier tidligere. Vi har også sett at for eksempel nano-gullpartikler har kommet inn i kroppen via lungene, blitt tatt opp i blodbanen og fraktet til andre steder i kroppen. Om det er det samme som skjer med plast, vet vi ikke ennå. En av hovedutfordringene har vært å etablere metoder for å måle så små partikler, forklarer han.

Ifølge forskerne er det to grunner til dette.

– For det første har de minste plastpartiklene så liten masse. Det andre er at de hovedsakelig består av karbon og hydrogen, som jo finnes i alt rundt oss. Det gjør at partiklene blir veldig vanskelig å skille fra hverandre når man undersøker disse i et mikroskop. Det er vanskelig å vite om man har samlet inn en plastpartikkel eller for eksempel et flass, sier Ervik.

Dermed er det også gjort veldig få studier på de aller minste partiklene.

Åpent spørsmål

Funnene av mikro- og nanoplast i blod og brystmelk kan, naturlig nok, framstå dramatisk for folk flest, men forskerne på STAMI tar funnene fra de nyeste studiene forholdsvis med ro.

– Det er gjort funn av partikler som ikke skal være der. Det er i seg selv bekymringsfullt, generelt sett, men hvordan det er spesifikt med plast vet vi ikke. Det må vi forske mer på. Hvis man tenker på det sånn: Industriell produksjon og forbruk av plast økte eksponentielt etter krigen. Fra da, fram til nå vil det jo ha akkumulert i systemene, også i oss mennesker, men det er fortsatt et veldig åpent spørsmål om plast utgjør noen stor helserisiko, forklarer Afanou.

Bendik Brinchmann understreker på sin side at med tanke på at plast er så utbredt, er det ikke sånn at vi på verdensbasis har sett en stor endring i hva man dør av eller at mange dør på grunn av dette.

− For veldig mange andre stoffer opp gjennom historien, hvor det har vist seg at dette er et stoff som er veldig giftig, så har det kommet tidlig fram i mindre grupper. De som har vært mye eksponert for det har blitt syke, og den type data har vi ikke for plast. Unntaket er nylon- og PVC-industrien. Der har man sett at det kan være helseskadelig, spesielt for lungene til arbeiderne som jobber med slike plaststoffer. Dette er dog ikke noe nytt − det er kjent kunnskap, legger Brinchmann til.  

Den største utfordringen med plast er at den består av utrolig langvarige og seige polymerer, og de forsvinner ikke.

Bendik Brinchmann, lege og forsker på STAMI

Politisk prioritet

Det som derimot er nytt, ifølge forskerne, er den store politiske viljen til å forske på helseeffektene plast har på mennesker, og prøve å gjøre noe med det. Både USA og EU har investert milliarder i forskningsprosjekter på plast, og de tidligere nevnte studiene som ble publisert i år, har kommet i kjølvannet av det økte søkelyset på problematikken.

I PlasticsFate gås det grundig til verks. Noen av STAMIs partnere ser på forekomsten av mikro- og nanopartikler i drikke. Andre ser på mat, og noen ser etter forekomsten i planter.

I tillegg til å undersøke eksponering i arbeidsmiljø og dokumentere forekomsten av disse partiklene, skal STAMI også teste hvor toksiske de er i organer og celler.

­– Vi kan ikke teste alle organene i kroppen, så vi har valgt oss ut de som er mest utsatt, altså luftveier, mage, tarm og immunsystemet, i tillegg til nyrer og lever. Det vi gjør er at vi eksponerer celler fra disse organene for ulike typer polymerer i forskjellige størrelser, og i forskjellige kombinasjoner med toksiske stoffer. Så ser vi hvilken respons det gir. Senere skal en egen arbeidsgruppe samle inn alle dataene, lage risikomodeller og se om vi kan konkludere hvilken risiko de utgjør for mennesker, forklarer Afanou.

Ikke uproblematisk

Etter godt og vel et halvt århundre med mye plast i omløp vet forskerne at plast i seg selv ikke er et spesielt bioaktivt materiale, og at menneskekroppen ikke reagerer på det som en gift. Det er ikke dermed sagt at plast er helt uproblematisk for oss.

– Vi vet fortsatt ikke hva som skjer når så små partikler kommer inn i blodbanen. De kan for eksempel bli tatt opp av immunceller, og vi lurer på hvordan de reagerer på det. Vil det igangsette en immunrespons? Altså en betennelsesreaksjon uten at det er noe vi egentlig skal reagere på. Det kan medføre sykdom over tid. Dette er noe av det vi skal studere nærmere, sier Brinchmann.

– Vi har en del teorier og hypoteser som må bekreftes eller avkreftes. Vi vet at plastpartikler kan være bærere av andre partikler, så man kan anta at de også kan bære andre stoffer inn i kroppen. Vi har for eksempel sett plastpartikler med masse bakterier på, og hvis de kommer inn i kroppen vil det sette i gang alvorlige responser. Det er en teoretisk mulighet at det kan skje, men vi har ikke noe dokumentasjon på det ennå, forklarer Afanou.

Det forskerne håper på er at de gjennom EU-prosjektet PlasticsFate  og de andre CUSP-prosjektene øker kunnskapen om forskjellige typer plast og kilder til hvordan plast kommer inn i kroppen, og på den måten kan komme med råd. Både til beslutningstakere, bedrifter og privatpersoner.

– Et utfall kan være at det viser seg at en plastpolymertype har veldig mye høyere toksisk potensial enn andre, for eksempel. Da kunne man kommet med en anbefaling ut fra det. Eller at man ser at eksponering fra en bestemt type plastprodukter har en veldig stor tendens til å gå over i kroppen. På den måten kan man redusere det man kaller den indre eksponeringen, sier Brinchmann.

PlasticsFate-prosjektet avsluttes ikke før i 2025, så foreløpig er det for tidlig med noen konklusjoner. Det er likevel ting vi kan slå fast allerede.

– Vi bør ta inn over oss at vi former vårt eget miljø på en ugunstig måte med å ha et sånt kjempeforbruk av plast. Det at man fortsetter å finne plast, selv ved isbreer der det ikke er noe annet, er en indikasjon på den plassen vi mennesker tar med industrien vår. I et miljøperspektiv ligger det vel på oss alle sammen å ikke bruke mer plast enn nødvendig, sier Brinchmann.